torsdag 17. november 2011

"Mannen på taket" var en jente

Litt for sent kom jeg på "I don't like Mondays". Var Bob Geldof og Michael Krohn inspirert av samme seriemorder?



"Mannen på taket" åpner med linja "Massemorderen smilte til pressen/da han ble dømt", som flere har referert til etter 22. juli, ved fengslingsmøtene der ABB er blitt fremstilt for offentligheten i korte glimt. Senest denne uka, da ABB også faktisk smilte til pressefolkene i retten. Det gir en underlig, ubehagelig aktualitet til teksten som Michael Krohn skrev for 32 år siden.

Men hvem var massemorderen han skrev om?

På innleggsheftet som fulgte med førsteopplaget av Kjøtt-tolveren var tekstlinjene fra "Mannen på taket" illustrert med en faksimile fra nyhetsmagasinet Newsweek, med seriemorderen Son Of Sam på omslaget. Men Son Of Sams modus operandi stemmer ikke med massemorderen i Krohns tekst: "Han lå på et tak og skjøt i ro og mak/alle barna som kom fra skolen", skrev Michael Krohn, en annen uhyggelig nærliggende parallell til ABB, men det var altså ikke det Son Of Sam gjorde.
"Teksten handler ikke om Son Of Sam eller en sånn morder konkret", men "om denne typen ting på nyhetene", sa Michael Krohn selv, i intervjuet jeg gjorde med ham i mai 2011, gjengitt i boka. Og jeg orket ikke brukte energi på å lete gjennom massemorder-saker fra 70-tallet for å finne hvem det eventuelt kunne vært som Krohn hadde hørt om på nyhetene.
Sekvensen med analyse av "Mannen på taket" skrev jeg ferdig i slutten av juni. Etter 22. juli gikk jeg flere runder med min redaktør Bår Steinvik om hvorvidt jeg skulle skrive om teksten til å inkludere ABB og terrorhandlingene. Vi var rett og slett usikre på hvordan vi skulle håndtere dette, og skrev inn og ut ABB et par ganger, fram til min Dagsavisen-kollega Hege Ulstein 14.september 2011 tvitret følgende:

Dermed hadde hun tatt dette poenget fram i offentligheten på en måte som ga en anledning til å inkludere poenget i boka, ved å sitere Ulsteins melding.

Etter at boka var gått i trykken, begynte jeg på en mastodont av en "boka om albumet": Clash-biografen Marcus Grays "Route 19 Revisited: The Clash And London Calling". Den våget jeg ikke å lese før jeg hadde skrevet  ferdig med min egen bok, av redsel for å få prestasjonspress.
Og her, i kapittelet om "The Guns Of Brixton", dukket mannen på taket opp:
"(..) the Brenda Spencer incident. On 29 January 1979, 16-year old schoolgirl Spencer had barricaded herself in her house opposite the Cleveland Elementary School in San Diego, California, and used a rifle she'd been given for Christmas to take potshots at figures on the playground". Hun lå på taket og skjøt på barna som kom til skolen. Hun traff og såret åtte skolebarn, og drepte rektor og vaktmester. Når politiet spurte henne hvorfor, svarte hun "I just did it for the fun of it. I don't like mondays, this livens up the day". Boomtown Rats-vokalist  Bob Geldof samplet denne replikken  og  og gjorde "I Don't Like Mondays" til en kjempehit sommeren 1979. Sangen gjenforteller Spencers historie, gripende på ett vis, men også melodramatisk og overspent. Som coveret, litt kitschy.


Ingen som var opptatt av popmusikk og/eller hørte på radio sommeren 1979 kan ha unngått "I Don't Like Mondays", så det er all grunn til å tro at historien om Brenda Spencer fant veien til Michael Krohn gjennom denne låta. I hodet til Michael Krohn kan den lett ha blandet seg med "Mannen på taket", populær svensk actionfilm fra 1976, basert på en Sjöwall & Wahlo-bok, der en mann legger seg på taket av en blokk og skyter vildt rundt seg i Stockholm sentrum. Men det var ikke skolebarn. Når Krohn skrev teksten, var 16-årige Spencer blitt til en mann. Mer enn å gjenfortelle en grotesk historie, ville Krohn ville uttrykke noe mer generelt om forholdet mellom individ og samfunn, og hva som kan drive noen til ekstreme handlinger som mord.

Teksten viser dermed noe om hvordan Krohn - og Kjøtt - abstraherte ut fra virkelige hendelser, og lagde sanger med allmenngyldige poenger, som resonnerer like intenst, over 30 år etter. Mens Bob Geldofs mer konkrete gjenfortelling i dag fremstår datert, litt gimmick-aktig, uten særlig relevans utover akkurat det som hendte der og da, sommeren 1979. Vi er vel litt lei av "I Don't Like Mondays" nå. Men "Mannen på taket" ligger der ennå.


PS Når julestria er over, les for all del Marcus Gray-boka om "London Calling", hvis du liker disse litt nerdete "boka om albumet"-type utgivelsene som vi her sitter og holder på med. Den er et definerende verk i genren. En vanvittig nitid og perspektivrik bok. "Route 19 Revisited" er en koloss av en utgivelse, den knuser all motstand, den er ydmykende. Den er en elefant der  Kjøtt "Kjøtt"-boka er en maur. Tenk om han nå skal skrive om "Sandinista" også? Jeg skjelver i skrekkblandet fryd.    
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar